Ukens grammatiske finurlighet

Mange av oss tror at barna er de beste til å lære språk. Det er ikke så rart. Den idéen har flere tungvektere innenfor språkforskning skrevet under på, og mange av oss har adoptert den som en behagelig unnskyldning.

På 1960-tallet introduserte nevrologen og lingvisten Eric Lenneberg hypotesen om at mennesker har en kritisk periode i livet for språklæring. Poenget hans var omtrent dette: Hjernen er spesielt mottakelig for språklæring før puberteten, og etterpå blir det vanskeligere å lære et språk på morsmålsnivå. 

Hypotesen er kjent som the critical period hypothesis. Og på mange måter har den blitt en sannhet tatt for gitt. Barnas plastiske hjerner suger til seg flere språk parallelt (så kult!). Mens voksne? Vel. De må nøye seg med språkspalter på sosiale medier, pugging av grammatisk kasus og kan etter fire uker på Duolingo erklære at de liker hester på fransk. Je suis un cheval!

Nuvel. Det er en grunn til at den kalles en hypotese. Det er faktisk omdiskutert om det finnes en slik kritisk periode for språklæring. Mange forskere snakker heller om et mer gradvis skifte i hvor lett det er å lære språk, og at det vi tolker som “for sent” like gjerne kan handle om eksponering, tid, motivasjon, selvtillit og et travelt voksenliv.

Barna er gode til å lære språk. Samtidig har voksne noe barn ikke like enkelt tilegner seg: læringsstrategier og systemforståelse. Voksne lærer ikke dårligere, bare annerledes.

Så hvis du leter etter en grunn til å melde deg på franskkurs, gi alvisk en sjanse eller følge denne ukentlige spalten:
‍
her er den.