Ukens grammatiske finurlighet

Det finnes mye rundt oss som er veldig fascinerende, men som vi ikke alltid tenker så mye på. Universet, for eksempel. Eller hvor utrolig det er at vi kan kommunisere med kjæledyra våre, arter som er helt fremmed fra oss. Én av tingene på listen min er menneskets evne til å lære seg språk.

Vi har over 7100 språk i verden. Det betyr 7100 systemer for ord, setninger, lyder og betydninger. Eller som vi sier på fagspråket: morfologi, syntaks, fonologi og semantikk. Alt dette utgjør språkets grammatikk.

Og alle mennesker lærer minst ett av disse systemene. Når vi er små, suger hjernen til seg ord og regler. I løpet av et knapt år kan vi kommunisere med ord. Og det går ikke lang tid før vi kan formulere egne setninger, helt uten undervisning og pensumbøker.

Men hvordan klarer vi det? Det spørsmålet har skapt uenighet i fagfeltet siden 1950-tallet, og splittet forskerne i tre leirer.

Den første leiren kalles nativistene, og deres fremste talsmann er Noam Chomsky. De mener at vi er født med en innebygd språkmodul i hjernen – en universell grammatikk. Idéen er at alle verdens språk, til tross for enorme forskjeller, deler noen grunnleggende strukturer, og at hjernen vår er koblet opp for å oppdage nettopp disse.

Beviset? Se på barna. De lager setninger de aldri har hørt, og unngår feil de aldri har blitt advart mot. Det er vanskelig å forklare med ren imitasjon.

Men nativistene har også et problem. Chomsky har justert teorien sin så mange ganger at kritikerne mener den har blitt umulig å motbevise, og dermed ikke særlig vitenskapelig. Det er litt som å skrive horoskopet etter at måneden er over. En teori som alltid kan tilpasses, er en teori som aldri kan ta feil.

De neste ukene skal vi møte kognitivistene og behaviouristene. Sammen med nativistene danner de hovedpartene i en av lingvistikkens mest langvarige debatter. Men det er én ting de er enige om: det lille mennesket som går fra å lære sine første ord, til å kommunisere fritt i rekordfart, er ganske utrolig.