Ukens grammatiske finurlighet

Når vi snakker fenomener, er det helt standard at setningene innledes med “det”. Det regner, det blåser og det snør. Sistnevnte er jo ønskelig nå i påsketidene. Men hva er det egentlig som snør?

I språk er det ganske vanlig med tomme fyllord. Ord som mest av alt har som jobb å fylle en plass vi vil ha fylt, uten å tilføre særlig mening. Et eksempel er “så” i noen setninger:

“De neste dagene så skal det regne i Stavanger” (ja, dessverre).

Men det aller beste eksempelet er ordet “det”. I mange tilfeller viser ordet til noe vi har snakket om før, eller skal snakke om: “Liker du Kvikk Lunsj? Det er kjempegodt!”

I andre tilfeller peker ikke det på noe som helst, men fyller opp en plass i setningen vi aller helst vil ha fylt: subjektplassen. Det tomme ordet som gjør den jobben, kaller vi et ekspletivt subjekt. Et godt eksempel på språklig regelrytteri. 

Og det merker vi med én gang hvis vi prøver å fjerne det. Det som var en fullstendig meningsbærende setning blir til noe tenåringen kunne sagt, eller en kortkommuniserende far kunne skrevet på SMS:

“Snør.”
“Regner.”
“Er påske.”

Når vi sier “det er påske”, “det er tid for påskefrokost” eller “det er andre påskedag”, har vi altså et ekspletivt subjekt i arbeid. Så nå vet du det. Et nytt grammatikkord å gå og kose seg med under påskeparaplyen eller i solveggen (hvis du er heldig). 

God påske!