Jeg har en litt spiss påstand:

“Voksne har valgt yrket sitt selv, og er derfor alltid motiverte til å lære. Er de ikke det, trenger de resept på skjerpings.”

Kjenner du igjen den holdningen? Den blir kanskje ikke formulert høyt, men den ligger implisitt i hvordan vi utformer opplæring i arbeidslivet. 

Da jeg gikk over fra læreryrket til min første stilling utenfor skolen, fikk jeg meg et lite sjokk. Dialogbasert undervisning ble byttet ut med monologer. Interaktivitet ble byttet ut med passivitet. Jeg ble oppfordret til å ta imot, ikke til å tenke. Så selv om vi kanskje ikke sier påstanden høyt, så er det kanskje noe i den. 

Som utdannet lektor vet jeg godt at dette strider mot det vi vet om læring. 

Her er fem ting jeg tar med meg fra klasserommet, som jeg tror resten av arbeidslivet kan ha nytte og glede av.

‍

1. Gå fra det kjente til det ukjente

Hjernen lærer ikke ved å lagre løs informasjon. Den lærer ved å koble ny informasjon til noe den allerede vet. Jo flere tråder den nye informasjonen har å feste seg i, jo bedre sitter den.

I pedagogikken er dette en del av det vi kaller stillasbygging. Det handler om å tilgjengeliggjøre det som skal læres, for den som skal lære det. For å gjøre det, må vi starte der den som skal lære befinner seg. Ikke der vi tror de er, eller der de burde vært.

Et veldig vanlig grep i klasserommet er think, pair, share: Alle tenker først alene, før de deler med sidemannen, og deretter deler i plenum. Enkelt, men oi så effektivt! Det aktiverer det folk allerede kan, og gir dem knagger å henge ny kunnskap på.

I et e-læringskurs kan du gjøre det samme med et åpent spørsmål før innholdet starter. “Hva gjør du i dag når du oppdager et avvik?” er nok til at hjernen henter frem det den vet og gjør seg klar for ny informasjon.

‍

‍

2. Si alltid hvorfor

Opplevd relevans er en av de sterkeste drivkreftene for indre motivasjon vi kjenner til. Da mener vi ikke motivasjon i form av at det skal være gøy, men at hjernen bestemmer seg for om noe er verdt å bruke energi på.

Vi har alle høy terskel for å investere oppmerksomheten vår i noe nytt. Og vi er gjerne redde for å fremstå dumme, men også redde for å få andre til å føle seg dumme. Dermed blir «hvorfor» sjelden stilt, og derfor også sjelden besvart.

Spørsmålet stilles likevel, selv om vi kanskje ikke alltid er klar over det. Og hvis svaret er “fordi bedriften vil spare penger”, hjelper det ikke særlig mye.

Så du bør alltid starte med hvorfor. Vær konkret: Hva løser dette for den ansatte i hverdagen? Dersom noen hadde spurt “hva har dette med meg å gjøre” eller “hvorfor skal jeg egentlig gjøre dette” midt i opplæringen du lager – har du et godt svar?

‍

3. Kjenn de du lager læring for

I klasserommet er relasjonsbygging grunnsteinen i alt. Gode, trygge relasjoner er selve forutsetningen for at læring skjer. Hjernen lærer nemlig dårlig når den er utrygg.

I arbeidslivet lager vi gjerne kurs for “alle ansatte” eller “nye ledere”. Sjeldnere mer spesifikt enn det. Utfordringen er at hvis du prøver å nå absolutt alle, ender du fort opp med å nå ganske få.

Lag personprofiler som representerer mangfoldet i målgruppen, og kartlegg følgende: 

• Hvem er de? 

• Hva kan de fra før?

• Hva kan de ikke fra før?

• Hva syns de er vanskelig?

• Hva syns de er lett?

• Har de tid til å gjennomføre kurset? 

• Hva konkurrerer kurset mot i hverdagen? 

• Og opplever de relevansen som meningsfull – eller vet de innerst inne at det egentlig handler om å krysse av en boks?

Vet du ikke svaret, må du spørre. Da er brukerinnsikt neste steg.

Det er mye arbeid, men det er det å lære også.

‍

4. Læring er aktivt arbeid

Vi lærer ikke franskuttale ved å se en film om Frankrike. Man må snakke fransk, skrive fransk, snakke om fransk. Kombinasjonen av aktiviteter er det som virker.

En viktig del av læringsprosessen kaller vi konsolidering: prosessen der hjernen bearbeider og lagrer informasjon. Det er overgangen fra å huske noe til å faktisk vite det, og den prosessen krever en aktiv innsats.

Å trykke seg gjennom lysbilder og ta en quiz man gjetter seg gjennom, er ikke særlig mye arbeid for hjernen. Det merker man et par dager etterpå, når kunnskapen er borte.

Terskelen trenger ikke å være så høy. En kort skriveøkt før eller etter kurset gjør en forskjell, og det samme gjelder refleksjonsspørsmål underveis. Den som skal lære noe, må gjøre noe og ikke bare motta.

‍

5. Læring er sosialt

Vygotskij, en av de mest siterte teoretikerne i pedagogikken, mente at læring i bunn og grunn er sosialt. Vi lærer i samspill med andre, ved å sette ord på ting for noen andre, ved å bli utfordret og ved å høre hvordan andre tenker.

I klasserommet er dette innbakt i alt. Gruppearbeid og diskusjoner tvinger hjernen til å jobbe og tenke sammen med andre. 

I arbeidslivet er erfaringen min det motsatte. Læring er noe vi gjør alene, foran en skjerm, gjerne i et e-læringskurs, og syns vi det er kjipt, bør vi skjerpe oss.

E-læring er et godt verktøy, men det fungerer best når det er koblet til noe som skjer utenfor skjermen, for eksempel et møte etterpå der man bruker det man har lært på et reelt case. Læring som skjer alene, fester seg bedre når den deles med noen andre.