Ukens grammatiske finurlighet

I denne miniserien tar jeg for meg menneskets superkraft: evnen vår til å lære språk. Forskerne har vært veldig uenige om hva som ligger bak. Forrige uke møtte vi nativistene med Noam Chomsky i spissen, som mener vi er født med en innebygd språkmodul i hjernen. Denne uka møter vi dem som hadde svaret lenge før Chomsky kom på banen.

Du har sikkert hørt om Pavlovs hunder. Den russiske fysiologen Ivan Pavlov oppdaget på slutten av 1800-tallet at hunder begynte å sikle bare av å høre lyden av en bjelle, hvis bjellen tidligere hadde varslet mat. Stimulus og respons. Det er et av de mest kjente eksperimentene i psykologihistorien, og det la grunnlaget for en hel retning innen læringsteori.

Behaviouristene, med psykologen B.F. Skinner i spissen, mente språk læres på samme måte som Pavlovs hunder begynte å sikle: gjennom belønning og gjentakelse. Barnet sier "papa", hele familien jubler og barnet lærer at det var lurt å si "papa". Stimulus, respons og belønning. Enkelt og greit.

Hmm. Litt for enkelt, viste det seg. Chomsky leste Skinners bok om språklæring i 1959 og skrev en anmeldelse som i lingvistikkmiljøet er like beryktet som et velrettet spark i et vepsebol. 

I boka påpekte han at barn produserer setninger de aldri har hørt før og aldri har blitt belønnet for. De lærer de faktiske reglene, og bruker dem til å lage helt nye setninger. Det lar seg ikke forklare med belønning alene.

Behaviourismen har aldri helt hentet seg inn igjen etter det.

Der Skinner mente at vi lærer som hunder, og Chomsky mener vi er født med noe hundene ikke har, møter vi neste ut noen som mener at begge disse forklaringene er unødvendig kompliserte.

Om deres forklaring holder, får vi se!