Ukens grammatiske finurlighet

Denne uka tar vi for oss det lingvistiske fenomenet diminutiv: det å lage egne ord for en mindre versjon av noe. 

På spansk blir “casa” (hus) til “casita” (et lite hus). På tysk blir “brot” (brød) til “brötchen” (et lite brød, altså et rundstykke). På italiensk blir “gatto” (katt) til “gattino” (en liten katt eller kattunge). Som du ser, blir ordene for det som er mindre ironisk nok lengre enn originalordene, hehe. 

I det norske språket finner vi diminutiv i ord som “småprat” og “småjobber”. Vi finner også rester av norrøn diminutiv i ord som slutter på -ling. For eksempel “pusling”, “svekling” og “kylling”. Vi lager (dessverre) ikke nye ord med dette suffikset (endelsen) lenger. Men det hadde jo vært morsomt om vi gjorde det! Jeg prøver, jeg. 

Den første er det gamle og allerede nevnte -ling. Hva med “guttling”? “Jentling”? “Bordling”? Søtt! Egner seg ikke til å lage et ord om en liten quiz, da. Hmm.  

Alternativt vil jeg foreslå den litt muntrere -tuss. Da kan vi se for oss ord som “brødtuss”, “tretuss” eller “biltuss”. Det er noe der, syns jeg. 

Men hva med det litt freidigere -fant? Vi kan for eksempel bytte ut diminutivet “smågodt” med “godtefanter”. 

Heldigvis er ikke språket statisk. Kanskje -ling får sin renessanse en dag. Eller kanskje -fant og -tuss er framtidens diminutiv? Så da er det vel bare å begynne å bestille seg en kaffetuss og håpe det sprer seg.