Om ikke lenge logger jeg av Slack og bytter ut prosjektplaner og kreative workshops med bleieskift og trilleturer. Jeg skal ut i mammapermisjon. Og som med alle overganger i livet, er det både litt stort, litt fint og ganske kaotisk i hodet.

For selv om jeg gleder meg (eller grugleder meg, for å være helt ærlig) til tiden som kommer, er det mange spørsmål som surrer i hodet den siste dagen på jobb:

‍Overraskende likheter 

Som kreativ leder, og prosjektleder i mange år før det, har jeg levd godt med planer, fremdriftslister, tydelige rammer og en sunn (eller usunn) forkjærlighet for kontroll. 

Det slår meg at dette egentlig har vært en ganske god forberedelse til foreldrerollen. Vel, i teorien i hvert fall…

For som både prosjektledere og foreldre vet:

• Du kan planlegge alt, men plutselig snur kunden eller babyen alle planer på hodet. 
• Du har et ansvar, men aldri full kontroll.
• Og noen ganger må du bare ta beslutninger på magefølelsen og håpe på det beste.

Forskjellen er bare at denne gangen finnes det ingen deadline, ingen pauseknapp, og jeg har enda tilgode at en kunde gulper på meg. 

FOMO 

Jeg er i den heldige situasjonen at jeg ikke gleder meg til å forlate jobben. Jeg gruer meg litt. For jeg liker det jeg gjør, og jeg liker hverdagen sammen med kollegaene mine.

Derfor kjenner jeg på et ganske kraftig tilfelle av FOMO nå som jeg skal være borte i lang tid. For lunsjsamtaler jeg ikke får være med på. For små og store oppturer. For alt som skjer mens jeg er borte – og ja, for at det kanskje blir innført nye systemer, rutiner eller måter å gjøre ting på, uten meg.

Og så er det den klassiske tanken som alltid sniker seg inn: Hva hvis de finner ut at de egentlig ikke trenger meg?

Å gi slipp på kontrollen 

Svaret er jo heldigvis ganske åpenbart. Det går helt fint. Teamet fortsetter, prosjektene utvikler seg, og hverdagen ruller videre. Akkurat slik det skal være.

For min del betyr det å gi litt slipp på kontroll og gå inn i et helt nytt prosjekt. Uten brief, uten fremdriftsplan og med langt flere uforutsette hendelser enn jeg er vant til.

Jeg gleder meg til å komme tilbake. Litt trøttere, men forhåpentligvis også litt klokere.