Illustratør Svein Olav Joakimsen: «Det viktigste i alt jeg gjør, er å lære meg noe nytt.»

Svein Olav Joakimsen

Illustratør Svein Olav Joakimsen: «Det viktigste i alt jeg gjør, er å lære meg noe nytt.»

Illustratør Svein Olav Joakimsen: «Det viktigste i alt jeg gjør, er å lære meg noe nytt.» 3968 2392 Zoaring

Hvor skal man begynne med Svein Olav Joakimsen? Spørsmålet er overhodet ikke ment som et billig retorisk grep. Det kommer av en oppriktig rådløshet. Hvor begynner man? Innledningsvis kan vi informere om at han bare går under navnet «Joakim» blant venner og kollegaer. Det henger, visstnok, sammen med at han på ett eller annet tidspunkt begynte å signere sine mange tegninger og kunstverk med «Joakim». Forøvrig ble også Joakims far feilaktig kalt «Joakim» da han, under 2. verdenskrig, ble sendt med fly fra Sverige til London under meget dramatiske omstendigheter, med hodet fullt av sensitive og verdifulle opplysninger om tyske baser langs norskekysten. Men det er en digresjon. Og en samtale med Joakim er full av digresjoner. Artige, interessante, relevante – og en god del urelevante – digresjoner.

Joakim ble født i Trondheim i 1954, og flyttet til Stavanger som 14-åring i 1968. Derav en dialekt som er vanskelig å plassere, men som på sett og vis føles som en uatskillelig forlengelse av hans personlighet og særegenheter.

Han har alltid vært flink til å tegne. Mange av illustratørenes historier starter naturligvis akkurat der. De står tidlig frem som dyktige tegnere. Ofte flinkest i klassen gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Joakim vant tegnekonkurranser. Flere av medelevene ble så plaget av denne uutholdelige tegnedominanse at de gikk sammen om å betale ham for å ikke delta i neste konkurranse. Og kanskje er det denne typen selvtillit man trenger tidlig i livet for å våge å satse på tegning som levebrød? Historien er allikevel ikke helt typisk. Den karakteristiske streken utviklet han ikke før i godt voksen alder.

Joakims kunst

Stavanger Tegneskole har utdannet flere av landets aller beste illustratører. Skolen, som siden oppstarten i 1944 har holdt til i ulike deler av byen og båret forskjellige navn, var spesielt kjent for å levere dyktige reklametegnere. Byråer fra hele Norge så gjerne til Stavanger for å finne de nye, mest spennende talentene. Her fikk Joakim sine timer med frihåndstegning, modellering, fargelære, stilhistorie, typografi, perspektivlære og, selvsagt, reklametegning.

Studentene tok sin utdannelse i en tid da samfunnet for alvor var på vei inn i en av de mest altoppslukende overflodsbølgene. Og reklamebransjen genererte – og brukte – enorme summer.

Det burde love godt for unge og aspirerende kunstnersjeler; spesielt de som mente at kunst ikke var synonymt med sult og fattigdom. Gjennom et langt yrkesliv er det reklamebransjen som har vært hans viktigste arena. Men ikke nødvendigvis i kraft av å være illustratør. Men mer om det seinere.

I 1976, etter å ha gjort seg ferdig med studiene, endte han opp med å avtjente sin verneplikt i Madlaleiren. Her ble tegningen inngangsbilletten til triveligere oppgaver. Leiravisen har alltid vært en sentral del av velferdstilbudet i militærleire rundt omkring i landet; så også ved Madlaleiren. På fast basis trykket avisen Joakims harselerende og bitende karikaturer av befalet og «de høye herrer». Det var kanskje her han la grunnlaget for jobben han, nesten 40 år senere, skulle gjøre som avistegner i Stavanger Aftenblad? Hvorvidt det var Jokkes bidrag som gjorde at Madlas leiravis vant Albert-prisen samme år, er neimen ikke godt å si. Ryktene skal ha det til at denne Albert-prisen er en ekstremt høythengende og gjev premiering av landets beste leiravis. Min eneste kilde er … ja … Joakim.

Året etter flyttet han til Bergen, der han var innom tre ulike reklamebyråer frem til 1983, før han flyttet tilbake til Stavanger. Her ventet arbeid for Bates og Binders, før han var med å starte Apropos, der han jobbet som kreativ leder og medeier frem til 2001. Han har jobbet på store kampanjer i Tyskland, Frankrike, Danmark og i Storbrittania. Han har vært AD på Cubus’ første nasjonale ungdomssatsning, og jobbet med motefotografering ute på den europeiske scenen.

Mot slutten av 80-tallet hadde han, gjennom Bates, hovedansvaret for å lage den aller første verdensomspennende og rendyrkede reklamekampanjen for UNICEF. Han var med og ledet et internasjonalt team med blant annet amerikanere, tyskere og briter, som stod for hele gjennomføringen av kampanjen. Han ble valgt fordi han var en kreativ ressurs, men også fordi han ble sett på som en med gjennomføringsevne.

«Det ble liksom sett på som litt uhørt. Litt som å tigge. Men vi opplyste enkelt og greit om arbeidet UNICEF gjorde, og ba deretter om donasjoner. Det virker å ha definert mye av det senere kommunikasjonsarbeidet rundt hjelpeorganisasjonene.»

Kampanjen gikk på de største kommersielle tv-kanalene i den vestlige verden. I Times og Newsweek, magasiner og aviser overalt. På det tidspunktet reflekterte han ikke fryktelig mye over oppgavens størrelse.

«Jeg var egentlig ikke klar over hvor stort det skulle bli. Et massivt mediebudsjett! Og jeg ledet det kreative arbeidet. Men det hang kanskje sammen med at jeg syntes det var relativt kjekt å gå på nattklubb i London.»

Joakims øl "stash"

Han elsker å fortelle historier. De sitter løst. Men de er ikke preget av selvgodhet. Det er ikke pretensiøst. Det virker ganske enkelt som om historiene og fortellingene kommer i kjølvannet av en ukuelig arbeidslyst, og en ekstremt positiv innstilling til det å få lov til å skape, bryne seg på nye oppgaver og dele erfaringer.

Han lyser opp når han prater om det siste året i Stavanger Aftenblad. Og en av de virkelig store kremjobbene for en illustratør. Avistegneren. Etter å ha jobbet som en av lederne i salgs- og markedsavdelingen i Aftenbladet fra 2001 og helt frem til 2015, ble han spurt om å være redaksjonell tegner. En jobb som krever en nærmest ubegrenset arbeidskapasitet. På ett år leverte han omkring 800 tegninger for nett og avis. Han hadde også sin egen stripe, «Joakims streker», som kom ut tre ganger i uken. Karikaturer, satire og hverdagskommentarer. Avistegninger er ferskvare. Han kom på morgenen og dro på kvelden, og det var ingen dødpunkter.

På det tidspunktet hadde han allerede møtt Simen og Henrik i Zoaring. To purunge gutter som ville gjøre det enklere for folk å lære, og Joakim sa – som vanlig – ja til å bidra. Både som illustratør og rådgiver. Han tegnet scribble-animasjoner for Zoaring i helger og på kveldstid. Han har vært med på oppturen i Østre Bydel. Han poengterer også at arbeidet han gjorde for Zoaring faktisk hadde en stor innvirkning på utviklingen av sin egen avis-strek. I scribble-verden må det tegnes hurtig. Du må være selektiv med elementene du velger og vektlegger. Det er en øvelse i forenkling og konkretisering. Han ble tryggere. Erfaringer som var essensielle for å takle oppdragsmengden og presset i Aftenblad-redaksjonene. 

Fra 2016 startet han «Joakims Art Department», og etter det har han levd av tegning, samt litt grafisk design og konsulentarbeid. Men tegning er selve levebrødet. Han har skapt sin egen arbeidsplass.

«Det viktigste i alt jeg gjør, er å lære meg noe nytt. Det er den viktigste drivkraften min. Å mestre noe. Og miljøet i Zoaring er perfekt for nettopp det. Unge og kreative mennesker som vil være med å utvikle noe. Jeg vil tilegne meg kunnskap og kompetanse. Det gjør jeg både gjennom folkene som jobber her, men også på grunn av alt det spennende og rare vi jobber med.» 

På samme måte som rytmen i en greske Zorba eskalerer til et hemningsløst klimaks, må også disse skriveriene inn i en slik fase. La oss bare avslutningsvis ramse opp noe av det Joakim likergjør og har gjort. Et par av tingene som kan dukke opp under en forholdsvis kort samtale:

Han har spilt bass og gitar i en haug med band, blant annet «Dirty Fingers», «Phil Hobbies Band», og nå sist nærmere to tiår i Neil Young tributebandet «The Real Neils». Han har turnert opp og ned vestlandskysten. Joakim er en samler. Han samler på modellfly i metall (han har ca. 2500!), amerikansk bourbon (samlingen stiger og synker i ujevne drag), tegneserier og bøker. Gitarer og basser. Han liker å hugge og stable ved. Og legge steinmurer. Og lage mat. Han er veldig opptatt av krigshistorie. Han sitter i styret i to båtforeninger, og er tungt involvert i The Tall Ships Races Stavanger. Og Norway Chess. Han lager øl-etiketter for Jåttå Gårdsbryggeri. Han har forelest på NKF. Laget platecover og tatt band-bilder. Ja, og han er også en ivrig yoga(ist ner ?). Han er flittig turkamerat med den japanske spisshund «Leo». Han drifter sin egen nettside: joakims.no. Han har hatt flere foto- og kunstutstillinger. Han lager håndkolorerte grafiske trykk og er generøs med karikaturer og tegninger når venner og kjente feirer merkedager eller skal gjøres litt ekstra stas på. Jeg kan fortsette, men jeg tror jeg har illustrert mitt poeng. Han er en aktiv mann.

Joakim og Leo

Avslutningsvis fremfører han noe som kanskje bør klassifiseres som en kombinasjon av fremtidsspådom og visdomsord: «Når jeg kommer på gamlehjem så skal ikke jeg sitte og høre på andres historier. Jeg skal fortelle dem!» Han ler godt. Det er kanskje ikke Per Fugelli-takter over sitatet. Men det er ingen tvil om at han lever, og har levd, et liv der lageret av gode historier stadig må bygges ut.

Joakim / Jokke / Svein Olav har vært fundamental for Zoarings utvikling og fremgang, og vi håper at han beriker oss på kontoret med sine tegninger, anekdoter og erfaringer i mange år fremover!